I en historie i sagaen om Øyrbyggene fortelles det om gården Frodå, og hvordan det hadde vært så mange underlige tegn og spøkelser der utover høsten.
Først hadde Torgunna dødd, og hun hadde fått bonden Torodd til å sverge på at han gjorde alt hun ønsket med eiendelene hennes etter hun hadde gått bort. Det viktigste var at han måtte brenne sengeomhenget hennes med en gang hun vart borte.
Torodd bonde gjorde alt han fikk beskjed om med eiendelene hennes og med begravelsen, men konen hans syntes at det va jo veldig dumt, for de kunne jo bruke det sengeomhenget. Etter at hun tryglet og bad, sa han til slutt ja, og det ble ikke brent.
Kort tid etter begynte grusomme ting å skje.
En dag begynte en sauegjeter å oppføre seg merkelig. Han pratet lite, og da bare med sinte svar, før han begynte å snakke med seg selv. 3 uker inn i vinteren kom ham heim, la seg, og om morgenen var han død. Og etter at han ble gravlagt vart det etter sigende så mange skrømt på garden.
Ei natt som Tore Trefot skulle ut for å følge naturens kall, og skulle til å komme seg inn igjen, så han sauegjeteren som sto framfor døra. Sauegjeteren ville ikke la ham komme inn, og når han tok sjansa på å komme seg unna for sauegjeteren etter ham og greip ham hardt i armen og slengte ham hardt mot døra. Tore fikk veldig vondt av dette, men klarte til slutt å komme seg tilbake til rommet sitt. Han var da kullsvart over hele kroppen og døde så av sjukdom. Etter han ble lagt i jord kunne folk se både Tore og sauegjeteren gå sammen rundt på gården.
Ved juletider mistet de også husbonden Torodd, som druknet og forsvant sammen med fem menn og en tørrfisklast. Men knapt var gravølet startet da bonden og de forsvunne mennene kom gående inn på gården igjen. De var dryppende våte, så de satte seg i varmen i ildhuset.
De pårørende og resten av de som bodde der så ikke på dette som et farlig varsel til å begynne med, de tenkte at når gravølet var over, ville de forsvinne igjen, og få fred. Så de fyret opp ildhuset for dem og satte seg andre steder for å gi dem fred. Men etter hvert begynte det å bli kaldt for dem, og selv etter at gravølet var over, og juleølet begynte, så kom de fortsatt, og flere og flere døde begynte å følge dem inn i eldhuset.
Så begynte flere på garden å dø også. En sott for gjennom Frodå, og selv om de hadde vært 30 på gårde før høsten, hadde 18 dødd, og 5 flyktet.
Når husfruen også ble syk, reiste sønnen hennes til sin onkel for å spørre om hjelp, og der var den en prest som visste råd.
Først brente de sengeomhenget til Torgunna, som hadde dødd første fra sotten. Så ble alle de døde stevnet til ‘dørerett’, fordi de gikk igjen i et hus og det gikk utover liv og helse på de levende. Det ble sagt fram vitneforklaringer fra de levende mot de døde, og de forsvant en etter en. Til slutt var det Torodd sin tur, og når hans rettsak va over, svarte ham dem: ‘La oss alle fly, fred får vi ikke lenger’.
Etter at siste skrømt var ute døra, vigslet og renset presten hele garden, før han dagen etter holdt full gudstjeneste der, og siden var det slutt med skrømt på Frodå, og alle gjengangere var borte.
Selv om det meste av historien i dag enkelt kan gå under sagn og eventyr, kan det nok være noen sannheter inne i bildet her. Det var en sott som spredte seg raskt, og om bonden hadde brent sengeomhenget med en gang, så kanskje pesten hadde sluttet der.
Om folk var syke, så vil det nok ikke ha vært helt utenkelig at folk kan ha begynt å sett litt spøkelser rundt om i bygda. Og bonden og følget kan godt ha overlevd for så å ha kommet hjem, for så og fått skylden for sykdommen på gården.
Det er ikke lett å vite hva som skjedde lenge, eller om hvor mye av det som kan bli helt trodd på. Men det viser også en gammel tradisjon rundt juletider som hos noen varte helt til 1870 årene. Du skulle etterlate ledig plass og mat på bordet på juleaften, for om du inviterte inn, og delte med dine døde slektninger og naboer, skulle du høste hell og lykke.
Dessverre for gårdsfolket på Frodå, var det ikke noe godsinnet med skrømtene som kom tilbake.
Kilder:
Soga om Øyrbyggene: http://heimskringla.no/wiki/Soga_um_%C3%98yrbyggjerne
Åsgårdsreia 